Å strikke en døgnflue

Jeg er en av dem som tror at jeg ikke bryr meg om hva som er moderne. Sannheten er vel at selv om jeg ikke er så opptatt av å kjøpe siste skrik, er jeg like redd for å se utdatert ut som de fleste andre. Før trodde jeg at jeg ikke lot meg påvirke i det hele tatt, at jeg bare likte det jeg likte fordi det passet meg, men akkurat det har jeg innsett at ikke er tilfelle. Vi lar oss påvirke, de aller fleste av oss.

Nærmest umerkelig skifter smaken i takt med inntrykkene vi blir utsatt for i butikker, på nett og fra venner. Ting jeg syntes var fint i fjor, synes jeg kanskje ser litt spesielt ut i år. Favorittgenseren fra noen år tilbake passer plutselig ikke til noe av det nye i skapet. Ting jeg har syntes at var corny helt siden åttitallet ser plutselig stilig ut igjen.

Sånn som mohair. Jeg skulle ikke skulle ikke skulle ikke - så strikket jeg først et skysjal og så en skappelforbedring og så var jeg solgt. Så mykt! Så varmt! Så komfortabelt og likevel elegant!

Riktignok er denne versjonen av mohairen en del "forfinet" i forhold til åttitallets supertykke superpus - nå er det tynn, tynn kid seta/silk/mohair som følgetråd for bare litt ekstra "halo" - men jeg er jo redd for at denne mohairtrenden kommer til å gå like ettertrykkelig over som den forrige. Og jeg liker egentlig ikke å bruke tid og penger og innsats på å strikke døgnfluer.

Halsen kan kneppes helt opp, og knappene er ekte vintage perlemorsknapper fra Grønne Hjerter.

Og denne er ikke bare en døgnflue - den er sterkt inspirert av en farsott eller to, noe jeg vanligvis holder meg unna.

En av mine favoritt-garnpushere er Kenneth som driver Garnudsalg.dk (som for øvrig har fantastiske tilbud nå, i forbindelse med lansering av ny nettbutikk). Og kona hans, Liselotte, har en nydelig blogg der hun blant annet strikker av alt det fine garnet han selger. I vinter har hun strikket den ene Kashmir-cardigan etter den andre, (mønster fra Helga Isager), og dermed spredte farsotten seg - også til meg.

Nå er jo ikke dette noen cardigan, men en genser. Det kommer nok en cardigan også, men jeg hadde lyst på genser først, og måtte dessuten vente på mønster på jakka.

Strikket ovenfra og ned, på måfå som vanlig, med en haug med rester fra skapet. En tråd er faktisk kasjmir, en lyselyseblå og kjempetynn en som jeg har hatt liggende i flere år. En tråd er (stort sett) Centolavaggi, som er absurde 1400 meter merino pr 100 gram, og en tråd kid-silk-seta-mohair-whatever jeg hadde i skuffen. 

Jeg er ikke helt fornøyd. Fasongen er så som så, og saligheta siger. Noe voldsomt. Så det er mulig jeg følger nevnte Liselottes eksempel og kjører den bittelitt i tørketrommelen, sånn bare for å få den litt fastere.

Falsk sidesøm med løftet maske - mulig det hjalp litt, men siger gjør den okke som.

Ellers er den akkurat så deilig som det ser ut. Det som er fint med disse lette, fluffy genserne, er at de er kjempevarme med noe under, men ganske så luftige hvis du dropper trøya. 

Og det verste er - jeg holder allerede på med en annen jakke med mohair i. Og jeg har garn til Kashmir-cardigan liggende. Og jeg har absurde mengder rester fra genseren, og vurderer et stort stripete sjal. Så får vi håpe at mohairen holder seg sånn såvidt innafor i motebildet såpass lenge at det er verdt jobben!

Og ellers?

Ellers humper og går det, i omtrent samme fart som det har gjort siden jul. Bittelitt bedring synes jeg å spore, så jeg håper virkelig det har snudd nå. Programmet for neste uke er helt klart tettere enn hva godt er, men jeg prøver å holde uka etter noenlunde åpen...

Hmmm. Det burde jo være mulig å få plass nedi her?

Ikke denne veien...

Og ikke denne veien...

De siste dagene har jeg faktisk flettet en del kurver - et par ble levert på husflidsbutikken Heimskringla i dag, og to-tre stykker til mangler bare hank. Ellers er det håndstrikk det går i, og forhåpentligvis snart flere ferdige plagg å vise frem. Litt småtesting på maskinen har jeg gjort, så jeg håper å komme i gang med den igjen snart også - planer mangler det som vanlig ikke på!

Neeeei...

Gå'kke!

Men nå er det kveldsmat og påfølgende strikketøy og bok som gjelder. Håper du får en finfin start på uka!

Armstrikket sjal - nå med mønster!

Endelig har vi (dvs. Likt & ulikt) klart å få ut mønster på det armstrikkede sjalet vi strikket og solgte en haug av før jul. Nå begynner det jo å våres mange steder, men et varmt sjal er aldri feil. Spesielt ikke når det tar en halvtime å strikke!

Sjalet er et trekantsjal, strikket sideveis fra spiss til spiss. Vi har satt dusker i endene og på midten av våre, da slipper du å feste tråder, sjalet blir litt lengre og holder fasongen litt bedre.

Mønsteret ligger gratis på Ravelry, eller du kan laste det ned under det nye menyvalget "Strikkemønstre" på linja over her.

Engelsk versjon skal komme snartsnart, og vi er i gang med å flikke på halsmønsteret også. Og sjalet har allerede 25 hjerter på Ravelry. Dette er moro!

Og ellers?

Ellers gikk jeg i 8. marstog i går, for første gang i mitt liv. Det var selvfølgelig hovedparolen - mot reservasjonsrett - som var grunnen. Stor stas å markere dagen sammen med over 10 000 andre i Oslo!

Røde strømper!

Dagene har vært litt travle, og formen så som så, men etter flettekurset jeg holdt for halvannen uke siden, har jeg i hvert fall flettet noen kurver. Ellers blir det mye stol og strikketøy om dagen... Og så mange forskjellige strikketøy at ikke noen av dem er ferdige enda. Men snart!

Og det aller beste de siste dagene: Vi har bil igjen! Etter å ha byttet den syndende delen to ganger, håper vi at alt nå er i orden, og at ikke det er noe ved bilen som gjør at den spiser sånne deler... Ansvaret for reparasjonen er ikke avklart, så det blir neste steg, men nå er den i hvert fall hjemme, og jeg kan summe hit og dit uten å slite meg helt ut. Til Plantasjen i dag, for eksempel, for å kjøpe paprikafrø som jeg skulle hatt tak i de siste to ukene.

- Hva mener du med "ikke min stol"? Selvfølgelig er det min stol!

Så jeg er i det hele tatt meget godt fornøyd med tilværelsen om dagen, selv om det blir mer stoltid enn jeg hadde regnet med. Men det tenker jeg retter seg snart, det også - sol, mildvær og bil bør hjelpe på!

Ha en fortsatt fin søndag!

Verdt en vond arm?

Jeg er som kjent ingen monogam strikker - her er det gjerne ti prosjekter på gang samtidig. Men av og til får jeg det for meg at noe bare MÅ bli ferdig, som regel fordi det er noe jeg vil ha på meg til en eller annen anledning, og da kan jeg være rimelig standhaftig.

Jeg hadde bursdag forrige uke (snart slutt på 30-åra, gitt), og på lørdag skulle den feires. Ikke noe stort og staselig, vi skulle på konsert med et band vi kjenner og treffe venner på et utested drevet av noen vi kjenner, så det var ikke noen anledning for stivpynting (takk og lov). Men det er morsomt med noe nytt, og når jeg ante muligheten til å få ferdig en ny jakke, la jeg inn et ekstra gir.

Garnet ble kjøpt for under to uker siden, på lagersalget til Tjorven. Ti tykke, fine nøster Alta Moda Cashmere fra Lana Grossa, 80 % ull og 20 % kasjmir. Etter litt prøvelapping og testing av forskjellige strukturer, endte jeg med en helt enkel jakke i en rett, en vrang, strikket ovenfra og ned med raglan.

Problemet er bare at jeg har strikket så mye siden nyttår at armene begynner å protestere. Og de liker ekstra dårlig store, tunge strikketøy på pinne syv. Spesielt når jeg strikker jakka for smal på første forsøk og må strikke hele bolen en gang til. I andre runde strikket jeg ermene før bolen, begge to samtidig, så jeg kunne strikke jakka så lang som garnet tillot. Det ble tuuuungt. Og jeg hadde ett og et halvt nøste garn igjen når jeg var ferdig, så det hadde ikke vært nødvendig å strikke ermene først.

I tillegg utvidet jakka seg veldig i nakken, siden den er uten krage, så jeg har sydd litt langs kanten. Et vevd bånd på baksiden under knappene ble det også, siden de var litt tunge og dinglet så rart. Med du verden, jakka er deilig. Og varm. For varm til at jeg orket å ha den på meg på lørdag, faktisk. Så da kan man jo lure på om den var verdt en vond arm? Vel, den var i hvert fall verdt å få ferdig! Og armen ble ganske fort glad igjen da jakka var ferdig.

Og apropos bursdag: jeg har fått tidenes beste (strikkerelaterte) bursdagsgave: Pinneetui. Etter bare bittelitt hinting til mannen om at det ville være en veldig velkommen gave.

Egentlig en veldig pen rødfarge - som i likhet med alle andre pene rødfarger er umulig å ta riktige bilder av. 

Og ikke hvilket som helst, nei. Dette er Knit Picks eget, beregnet på sånne utskiftbare pinner som jeg bruker, og med plass til MASSE! Og så ser det ut som en stilig liten veske, og det gjør jo heller ikke noe.

Jeg har mange utbyttbare pinner, gitt! 3,5 til 7 mm. Og til høyre er et lite utvalg av rundpinner fra 1-3 mm. 

God plass til vaiere og settpinner. Og så er det enda en glidelåslomme under der, der ligger de tykkeste utbyttbare pinnene. 

Bestilt fra Stäkets handverk i Sverige, via svigermor for å slippe moms. Dette er så genialt at jeg ikke riktig skjønner hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i - det er dårlig med gode oppbevaringsmuligheter til løse pinner og vaiere der ute.

Og ellers?

Ellers skal vi levere vinterdekk og ekstra nøkler til bilen i morra, så de kan testkjøre den skikkelig og omprogrammere nøkkelen. Så langt ser det lovende ut, mener verkstedet, men jeg tør ikke tro noe som helst før den er prøvd skikkelig. Men kanskje, kanskje! Har vi bil i løpet av et par uker. Det hadde vært fantastisk deilig.

Deilig på teppet foran ovnen, synes Mini me. Og det er ikke helt tilfeldig at hun og teppet snart har samme farge, for å si det sånn...

Formen er noenlunde etter bursdagsfeiring, men det har blitt et par strikkedager. Armen roet seg da den ble kvitt jakka på tykke pinner, og når man da våkner om morgenen og har drømt om ei kofte - ja, da er det bare å finne frem restegarnsposen, parkere i godstolen og starte.

Litt hønsestrikk-aktig, men litt system i galskapen skal det bli.

Det er ei Koftegruppe på Facebook, nemlig, med hundrevis av gamle koftemønstre, og jeg har kikket og lastet ned og planlagt og drømt til den store gullmedalje de siste dagene. Egentlig var planen en enklere sak, (etter at jeg hadde strikket ferdig et par-tre andre ting) men når denne dukket opp i hodet mitt i går morges, måtte jeg bare prøve. Og restegarn har jeg jo flust av. Håper jeg.

Mini me kan hjelpe til med koftestrikking også, hun.

Torsdag skal jeg holde mitt aller første kveldskurs i pilfletting, og det er jeg nokså spent på. Aller mest spent er jeg på pila, som er ferdig bløtet. Åtte kilo... Det er en del, om det skulle gå galt. Så langt har den ligget i kjelleren, siden det har blåst veldig her, men i dag tenker jeg å bære den ut, og dessuten testflette et fat. Spennende!

Så da er det vel bare å sette i gang, før det blir for mørkt til å se hva jeg holder på med. Ha en fortreffelig dag, alle sammen!

PS: Hvis dere ikke ser kommentarene deres på sida her, er det fordi jeg har skrudd på manuell godkjenning av kommentarer på innlegg som er mer enn to dager gamle. Det kom så uhorvelig mye spam, og jeg vil helst ikke skru på de rare bokstavene. Men jeg sjekker innimellom, altså, så de kommer etter hvert!

Tynn i dusken - og her strikker jeg

Jeg har kost meg stort med å lese om alle de fine stedene folk strikker den siste uka, etter at Monstermønster viste frem strikkeplassen sin og startet stafetten. Så da kan jeg jo ikke være noe dårligere selv, tenkte jeg. Dessuten kan det jo hende at det vil ha en viss oppdragende effekt for egen del også, å vise frem kaoset og alt garnet og alt det halvferdige... Så her er hele smæla! Uretusjert og uten blygsel.

Aller først: Her sitter jeg og strikker.

Og jeg har faktisk ryddet. Litt. 

Hø, dette så verre ut på bilde... Dette er et hjørne i stua, der jeg sitter rett ved ovnen, sånn at jeg ser mannen og han ser tven. Glimrende løsning når man sjelden ser tv sammen. Stolen er en skikkelig gamlehjemsstol, arvet etter svigerstebestemor. Støgg som juling, men fantastisk god å sitte i. Ekstra pute bak høyre skulder, nakkestøtte og pledd er et must, pcen likeså. Søppelbøtte og papirkurv rett ned til høyre forhindrer absurde mengder trådender og banderoler slengende rundt.

På hylla til venstre er strikkeduppeditter - strikkepinner, heklenåler, stoppenåler, ekstra garn til så sette av masker, maskeholdere og annet småtøys, (note to self: Jeg har nok strikkemarkører) og på gulvet står prosjekter i arbeid.

Og dem er det en del av... Etter januaroppryddinga kom det som vanlig et kraftig anfall av startisme, og nå er jeg tilbake på mine sedvanlige ti prosjekter eller så i arbeid. Kurven til høyre var den aller første jeg flettet, og den er stooor. Og sluker en uant mengde prosjekter. Kassa til venstre er restegarn til et lappeteppe jeg hekler. For øyeblikket er det tre store prosjekter som ligger øverst - en tykk, svart kasjmirjakke, en rillestrikket genser av restegarn og en tynn, svart jakke i bomull og mohair. Resten er to sjal, et par sokker, en kofte til mannen og en jakke jeg ikke helt får bestemt meg for om jeg skal rekke opp eller ikke. Og kanskje noe mer, hvis jeg leter. Og en haug med maskinstrikkede pulsvarmere som skal monteres.

Men det er mer... I et hjørne i spisestua står denne stabelen. Det er sommerprosjekter som er lagt bort for sesongen, halvferdige lappetepper, et teppe som er under montering, tomme strikkemapper og et par-tre planlagte prosjekter. Ai.

Strikke flere steder gjør jeg også. For hånd strikker jeg på bussen, venterom, i bilen og på strikkekafe, men jeg strikker jo også på maskin. Jeg har ikke plass til å ha alle maskinene stående fremme, men for øyeblikket okkuperer finstrikkeren og motoren spisebordet. De to andre maskinene står i en hylle langs veggen - de er lettere å ta frem, siden de er av plast. Og det går helt fint to maskiner av gangen på bordet. Spise er det ikke plass til - det er det sjelden. Om jeg ikke strikker, er det et eller annet syprosjekt på gang, og det ligger som regel minst en katt der.

Garn på koner og i hesper. Og så står det noen kasser vevgarn til høyre utenfor bildet. 

Så kommer det virkelig skumle - garnet. Jeg har mye, mye, mye garn. Og alle gode forsetter til tross: Beholdningen har økt betraktelig siden jul. Det er en slags vinterdepresjon, tror jeg - jeg får et sånt voldsomt ønske om å snu opp ned på tilværelsen, at noe må skje - det var akkurat det samme i fjor.

Garn i nøster. Med unntak av to skuffer er denne smekkfull av garn. 

Og garnhandling hjelper, på et vis, i hvert fall føles det sånn når jeg klikker på "pay with PayPal" på enda en bestilling. Men nå er kontoen tom, og kanskje er det vår snart så jeg får utløp for rastløsheta, så nå er det stopp for en stund.

Og så henger det litt oppunder taket, gitt. Og så står det fem-seks kasser i kjelleren med rester og "søppelgarn". 

Det var litt flaut å vise frem alt sammen. Og det har jeg litt godt av. Til mitt forsvar skal det sies at flesteparten av prosjektene jeg strikker på om dagen, er av årgangsgarn. Dessuten var det nesten tomt for garn jeg hadde nok av til å strikke et skikkelig plagg - men nå har jeg lært, og kjøper "sweater quantity". Jeg kommer aldri til å strikke så mange sjal, vanter og sokker at jeg får brukt opp alle de fine hespene og nøstene jeg har ett av hvert av.

Men jeg har strikket noe ferdig også, altså. Flere ting, faktisk, men det er bare den vesle her jeg har fått tatt bilder av med alt gråværet som har vært.

Og denne er et godt eksempel på at det er kjekt med garnlager. Jeg, som veldig mange andre, falt pladask da Purl Soho la ut mønsteret på Garter Ear Flap Hat, og siden jeg faktisk har et omfattende garnlager, fant jeg garn som passet og strikket den sporenstreks.

Jeg prøvde med litt forskjellig garn og pinner, men endte med å bruke Drops Lima og pinne 4, litt tynnere enn i oppskriften, da jeg syntes den ble litt stor først.

For, i motsetning til de fleste andre som har strikket denne, har jeg faktisk strikket den i voksenstørrelse, til meg selv. Den er litt mindre enn den minste voksenstørrelsen, og dermed passe til meg og litt liten til trehodet mitt.

Jeg liker denne lua. Den er helt perfekt å ha inni hetta, sitter godt ned over ørene og er varm uten å være massiv. Det eneste jeg er usikker på er dusken - jeg synes egentlig den er litt søt, men den har blitt mobbet fælt, stakkar. Og ja, den er jo litt tynn og pjuskete. Men en stor pompom ville være håpløst å ha inni hetta, og det var jo det jeg trengte denne lua til. Så enn så lenge får dusken bli. Selv om den blir mobbet.

Og ellers?

Ellers er formen mye den samme - jeg prøver febrilsk å holde meg hjemme så jeg skal få til et skikkelig løft, men når vinterrastløsheten tar overhånd, er det skrekkelig vanskelig. Så ting får ta tid, som vanlig.

Jeg prøver å variere litt på hva jeg driver med hjemme, i hvert fall, så ikke strikkearmen blir ømmere enn den allerede er. Jeg har flettet en del, vever litt og strikker litt på maskin. Og jeg skal få ut finger'n snart og ta bilder og legge ut... Jeg får skylde på været.

Som selvfølgelig er et kapittel for seg selv. Jeg kan ikke huske sist jeg var så værsjuk som jeg er i år. Jeg sitter og leter på restplasser til syden, eller i hvert fall bare litt lenger sør, eller i hvert fall bare et sted det er sol! Men med usikker bilregning i vente og et stadig mer påtrengende behov for ny vaskemaskin, blir det med drømmene enn så lenge.

I det minste skal jeg til Oslo i morra på lanseringsfest for novellesamlinga til en kompis, og på lørdag skal jeg på konsert med andre kompiser og feire bursdagen min. Det er pil på vei i posten, og kanskje jeg kan bestille peddig neste uke. Kurs skal jeg holde neste uke, og det kommer snart ny strikkemaskinbok. Og en slenger med yakgarn som var utsolgt da jeg bestilte det. Så det er da nok å glede seg til!

Ha en finfin uke, alle sammen!

På det fjerde skal det skje!

Det startet med et enkelt nøste tykt garn fra Mauds badekar. I lagerbutikken på Ask har Maud et badekar med restenøster til 15 kroner stykket, og jeg, som er en notorisk ett-nøste-av-hver-sort-garnkjøper, finner selvfølgelig dette badekaret helt uimotståelig.

Nøstet var merket BOLIVIA, og en uleselig logo. 85 % alpakka, 10 % ull og bare 5 % polyamid, det går an. Sånt tykt garn som er strikket av tynt garn, 80 meter på 100 gram, det må det da gå an å lage noe av, tenkte jeg, og slang det med. Og dessuten passet fargene akkurat til den nye vinterjakka og de nye vinterskoa.

På onsdag forrige uke gikk jeg ned for full telling med influensa. Fingrene verket, og kunne på ingen måte tenke seg å holde i noen av pinnene i strikketøy jeg allerede holdt på med. Jeg syntes synd på meg selv, kjedet meg, og tenkte at jeg fortjente et trøstestrikketøy. Fram med det fine, stripete nøstet.

Første (og andre) forsøk

Jeg tenkte at det kunne vært kjekt med noe sånn ganske smått men likevel varmt å ha i halsen til quizen på fredag. Ut på ravelry etter inspirasjon, og jeg kom opp med Flip it Knit it. Det må da gå fort. Pinne 9 passet fint til garnet, og jeg la freidig opp sånn omtrent 30 masker. Jeg gadd ikke en gang å kjøpe mønsteret, for hvor vanskelig kunne det være å strikke et passe langt stykke og sy sammen halvparten av det? Dessuten hadde jeg tynnere garn og pinner enn i mønsteret, så jeg måtte uansett ha regnet det om.

Det gikk ikke helt etter planen. Først felte jeg av for tidlig, og fikk nesten ikke saken over hodet. Torsdag tok jeg opp igjen, og strikket et godt stykke til, og sydde sammen en gang til. Den passet fortsatt ikke. Nå fikk jeg den over hodet, men den lå rart over skuldrene, ikke sånn stilig som på bildet. For bred, var det den var. Rakk opp hele saken og la bort hele greia.

Tredje forsøk

Fredag formiddag tok jeg nøstet frem igjen. Ny leting på ravelry. Kanskje en sånn snipp foran hadde gjort seg? Inspirert av Elines Colour Cowl la jeg nok en gang opp omtrent 30 masker, og strikket for livet så jeg skulle kunne ha den på meg fredag kveld. Nok en gang uten mønster, siden jeg hadde helt annet garn og pinner og dessuten strikket rillestrikk, siden det ble så pent med fargeskiftene i garnet.

Det gikk nesten. Skyssen skulle komme kvart over syv, og kvart på måtte jeg innse at slaget var tapt. Jeg hadde minst syv centimeter igjen å strikke hvis jeg skulle ha håp om å få den rundt hodet, pluss at den skulle sys sammen, og jeg hadde fortsatt ikke skiftet og sminket meg og pakket veska.

Lørdag ettermiddag strikket jeg ferdig. Sydde sammen. Prøvde på. Det føltes som om jeg hadde på meg en smekke. For bred. For tykk. Rekke opp igjen.

Fjerde - og siste - forsøk

Søndag sendte meg ut på ny, desperat leting. Nå var jeg slett ikke sikker på om rillestrikk var riktig for dette garnet likevel. Fargene ble veldig bra, men stoffet var tungt og stivt og sannsynligvis en medvirkende årsak til de to tidligere blunderne. Så nå skulle jeg finne på noe helt annet.

Jeg endte opp med en versjon av Domek. Gratismønster - så nå kunne jeg i hvert fall sjekke størrelse og mønster uten å kaste bort penger, om også dette forsøket skulle vise seg å være mislykket.

Jeg la opp litt færre masker enn i mønsteret, siden jeg hadde en del færre meter med garn. Jeg hadde faktisk også ganske mye tynnere pinner, så jeg var nokså spent på om det ville holde med det enslige nøstet jeg hadde karret til meg.

Mandag ettermiddag: Triumf! Fargene fungerer med teksturen, halsen er lang nok, og den faller pent. Jeg satte knapper i enden, i stedet for å sy sammen sånn som i mønsteret, og har dermed fått verdens mest fleksible hals. Og det aller beste: Jeg kan drapere den pent rundt, uten å vri den, og så kneppe den sammen etterpå! Enten på kortenden eller den lille biten på langenden, sånn som i mønsteret.

Den sitter godt inntil i nakken uten å være så stor at jeg ikke får igjen jakka. Den er varm, men ikke uhyrlig varm. Den henger akkurat passe langt ned på både brystet og ryggen, så jeg får varme over åpne gensere med ikke føler at jeg har smekke på.

Jeg tar dette som et bevis på at det lønner seg å rekke opp ting man ikke blir fornøyd med. Jeg kjenner mange som strikker ferdig på trass, selv om de vet at de ikke kommer til å like resultatet. Det virker som en del ser det å ombestemme seg som et tegn på en slags karaktersvakhet? Eller kanskje de straffer seg selv, en slags erkeprotestantisk "når du har vært så dum, kan du ha det så godt"-ide? Vel, jeg kommer aldri til å skjønne den greia der. Tvert i mot rekker jeg opp og ombestemmer meg i vilden sky. Det blir jo som regel som jeg vil ha det til slutt, og det må da være bedre enn å ha liggende, ev. selge, noe jeg ikke er fornøyd med? Synes jeg. Så får andre synes noe annet hvis de har det bedre sånn!

Og ellers?

Ellers har jeg altså brukt en del dager på influensa. Først et par dager i stolen med feber, og så et par dager på å komme meg etter quizen, siden det aldri egentlig er noen god ide å dra på fylla når man fortsatt nesten har feber. Men mannen skulle feire bursdag, og stemninga var god - og vi vant vårens første runde med fem poeng, så det var verdt det.

Kosepus på matfars fang. Har i hvert fall pels nok!

Så det blir fortsatt mye strikking og bok. Men fysioterapeuten begynner å bli bekymra for betennelse i ene albuen, så de siste dagene har jeg prøvd å variere litt. Jeg har flettet en garnkurv i peddig, knytet frem renninga og vevd litt på et skjerf og pusla litt med blomster og jord i kjelleren. Nå ligger det endelig ferdigbløtet pil på verandaen, så nå skal jeg snart i gang med testfletting til kveldskurset jeg skal holde i slutten av februar. Dessuten har jeg jo strikkemaskin med motor, og det er fint for dårlige albuer!

Og sånn apropos, så tenker jeg at jeg skal sette meg og tegne og regne mønster på en tynn ull/kasjmir-genser jeg planlegger. Ha en strålende ukeslutt, og en minst like fin helg!