Farvel til Ludde

Vi har pleid å si at vi har en katt, en pus, en pusekatt, en mons og Mikro. Nå har vi ingen pus lenger. Verdens beste Ludipus (Ludde) sovnet inn hos veterinæren 9. september 2013.

Ludde kom sammen med søsteren Ellevilde til oss fra mine foreldre sommeren 2005. Hun ble døpt Ludvig, siden både vi og veterinæren trodde at den lille langhåra katten med det brede fjeset og de store potene var en hannkatt. Litt forsiktig og ubeslutsom var hun, en ordentlig Ludvig, og hun sov som en skikkelig mons - på rygg med magen i været. Vel, vi skjønte tegninga da hun fikk løpetid, og dermed ble hun Ludipus. Eller bare Ludde.

De første månedene vi hadde Ludde, var hun en nervøs og litt stressa katt. Riktignok var hun høyest oppi trærne (og datt ned. Men hodet først i gjerdet. Skikkelig stjernesmell og hjernerystelse, men katta kom seg igjen. Det første livet røyk nok med der...), men ellers savnet hun mamma og syntes verden var et litt skummelt sted å være. Så for å føle seg tryggere, tisset hun overalt. På skittentøyet. På plastposer på gulvet. På dynene våre - der hun selv skulle ligge.

Vi googlet og lette og prøvde å finne noen forklaring på denne merkelige atferden, mens vi vasket sengetøyet om igjen og om igjen. Til slutt var vi ganske desperate, og lurte på om dette faktisk ikke kom til å gå, men vi bestemte oss for å prøve én siste strategi: Enda mer kos. Masse kos. Løfte på Ludden og kose på henne hver gang vi så henne. Og det hjalp. Luddes tid som sengevæter tok slutt.

To år senere ble Ludde tante. Det var det skumleste hun noen gang hadde opplevd. I starten bodde hun på strykebrettet i stua, men etter hvert ble kattungene så store og skumle at hun flyttet ned i kjelleren. Vi hadde så smått vondt av henne, men kunne jo ikke godt stenge seks halvstore kattunger inne på ett rom heller.

Etter hvert ble kattungene færre og større, og begynte å snakke kattsk, og da kom Ludden flyttende inn igjen. Faktisk ble det hun som fikk det tetteste forholdet til ungkattene etter hvert som Ellevilde var ferdig med å være mamma.

Så Ludde tok sin plass i flokken - nå som en atskillig mer selvstendig og tøff dame. Ellevilde var fortsatt sjef, men bak henne kom Caruso, Ludde og Mini me. Mikro var og er fortsatt Mikro, stakkars. Riktignok slåss hun aldri for sin plass ved maten, hun spiste restene hvis det var noe igjen, og var ellers fornøyd med tørrfôr. Eneste unntak var tunfisk. Ludde var villig til å slåss for tunfisk.

I sommer ble Ludde tynnere og tynnere. Vi tenkte det var varmen, eller mark, for sånn har det vært av og til før, men når det ble kjøligere og andre runde med ormkur var administrert uten at det hjalp, begynte vi å lure. Hun var imidlertid i finfin form ellers, blid og spretten som vanlig, så det var først da hun la seg til å sove på gulvet forrige torsdag at jeg virkelig ble bekymret. Ludde har aldri sovet på gulvet.

Hos veterinæren forrige fredag fant vi en diger kul i magen. Det var fortsatt usikkert hva kulen var, så operasjon ble avtalt på mandag. Jeg leverte Ludde med klump i halsen og tårer i øya, håpet på det beste og fryktet det verste. Og utpå ettermiddagen kom telefonen vi fryktet: Kulen var en stor, ondartet svulst. Tynntarmskreft, noe som er veldig sjeldent hos katter. Og den hadde vært umulig å helbrede selv om den hadde blitt oppdaget mens kulen var veldig liten.

Vi kasta oss i bilen, og fikk si farvel til en sovende Luddepus før hun fikk den siste sprøyta. Veterinæren var utrolig omtenksom og ryddig og svarte på alle våre spørsmål på en fantastisk måte. Det er like fullt det tyngste jeg har gjort.

Vi savner pusen vår. Pusen som kom sprettende opp trappa mens halen vibrerte, pusen som lå kveilet rundt hodet mitt om natta (varmt). Ludde som knurret over tunfiskskåla når de andre prøvde seg. Opportunistjegeren Ludde som ikke hadde tålmodighet til å jakte, men som var førstemann til å plukke ned en halvsyk eller skadet fugl. Ludde som var så varm om sommeren at hun rømte ned i skogen, men som likevel nektet å gå ut om det var vått eller kaldt. Ludde som alltid skulle være med. Ludde som bæsja i dusjen hvis det var noen som hadde brukt kassa før henne. Ludde som sto på to og bokset papirsløyfe på snor i et helt usannsynlig tempo. Ludde som bare hoppet opp og landet i fanget når hun ville ha kos, helt uanfektet av strikketøy, spisse sakser og synåler.

Vi trøster oss med at vi ikke kunne gjort noe for å redde henne. Hun fikk en god siste sommer, og med ekstra næringsrikt fõr fikk vi en god siste helg sammen også, med sprett i beina og vibrerende hale. Men neste gang vi har en tynn katt, skal vi til veterinæren mye, mye tidligere. Noen typer kreft kan man faktisk gjøre noe med, har vi lært nå.

Men ikke den typen Ludde fikk. Hvil i fred, lille venn, og takk for følget.  

Markedslørdag og nye varer

Bakgårdsmarkedet hos Grønne hjerter er vel overstått, med deilig vær, hyggelige folk og dessverre sørgelig lite salg for min del. Men moro var det lell! Vi lærer litt for hver gang - og som den drevne bandmannen jeg er gift med sa: Du må regne med en og annen dårlig gigg, du må bare fortsette å tro på deg selv og det du driver med. Så da gjør jeg det. 

Vårt hjørne i bakgårdsrommet. 

Strengt tatt er jeg ganske god på å tro på det jeg driver med, men jeg skal tilstå at jeg var litt flat i går ettermiddag etter å ha brukt opp nesten hele overskuddet fra dagen på å kjøpe en pose med knallfine skinnknapper fra en av de andre utstillerne. Er det varene våre som er feil? Prisene for høye? Presentasjonen som ikke er god nok? Jeg vet at jeg ikke er noen født selger (plagsomt ærlig og håpløst dårlig på småprat. Dårlig kombo for selgere.), men det burde da være mulig å selge litt mer? Det var mye hyggelige kommentarer og skryt å få, men folk åpna bare ikke lommeboka. 

Blide kunder i fint vårvær. 

Vel, vel, kanskje det går bedre neste gang. Gårsdagens skuffelse er i hovedsak glemt, og jeg er allerede i gang med å planlegge produksjon av nye varer, godt hjulpet av dagens loppemarkedbesøk. Neste gang er forresten under Nannestadfestivalen i begynnelsen av juni, men da er jeg på Kurvmagerskolen, og Krukka tar med mine og våre felles ting. Og vi skal nok gjøre en liten evaluering av helga også, og se om det er noe vi vil gjøre annerledes. 

En del nye ting var med allerede i helga, både av mine prosjekter og fellesprosjekter med Krukka. Her er det jeg har husket å ta bilde av.

Klorebrett til katt. Bedre enn sånne stativer som seiler rundt på gulvet, synes jeg. 

Og så har Krukka og jeg lagd katteleker! Inni er det plastball med rangle, og utenpå er det tovet ull. Dermed kan ballen både løftes og bæres. Godkjent av åtte av åtte testkatter.  

Nydelige Snorkfrøken satt i testpanelet, og ga ballene en pote opp! Dessverre er hun alt for kjapp for mobilkameraet mitt, så det eneste noenlunde klare bildet var dette hvor hun ikke jager ballen full fart. 

På tirsdag var jeg sliten og sur, og da passet det fint å sy mykismonstre. Det ble noen til, men de er allerede pakket ned og klare for neste markedsdag, så det ble med dette underveisbildet. Disse havner nok på Epla hvis de ikke blir solgt på Nannestadfestivalen.

Og så har jeg pirket litt. Tegnestifter, washitape og decoupagelakk. Gikk fortere enn jeg hadde trodd, og søte ble de. 

Ellers har jeg lagd en del skåler med magnet under, som kan holde knappenåler og sånt. De var jeg ikke helt fornøyd med, men jeg prøver på nytt! Fant mange fine småskåler på loppis i dag, så nå starter jakten på tynne, sterke magneter. Mer betong er også planlagt, og kanskje litt gipsstøping? 

Og ellers?

Ellers er jeg tilbake på medisinene jeg prøvde å slutte med før i uka. Første dagen gikk nokså greit, andre dagen var jeg helt ubrukelig. Og når jeg begynte igjen, skjedde det samme som første gangen: De rastløse leggene forsvinner med det samme, og etter tre-fire dager får jeg et formmessig løft. 

Nå kan det fortsatt ha vært tilfeldig, og det kan være at jeg bare sover bedre og dermed har mer overskudd, men jeg oppdaget også at mange med ME har lavt dopaminnivå i hjernen, og siden medisinene bedrer dopaminopptaket, kan det faktisk hende at de har effekt på mer enn rastløse bein. Jeg kommer nok til å teste ut litt mer - medisiner med rød trekant er jo ikke noe man tar uten å være sikker på at de hjelper, selv om jeg tar veldig lave doser.

 

Mini me vil sove. Caruso vil kose. Sånn ellers har kattene erklært vår, og er ute mer enn de er inne og dermed vanskelige å få tatt bilde av... 

Men uansett nyter jeg gode dager, og lager ting så det tyter ut av øra på meg. I går kveld var jeg fullstendig skutt og kunne nesten ikke gå, men jammen våknet jeg ikke og følte meg bare litt lemster og dehydrert i dag. Det er ikke hverdagskost! Så da ble det loppemarked i dag likevel, det hadde jeg aldeles ikke turt å håpe på. Og etterpå ryddet jeg ferdig blomsterbedene. Og så sovnet jeg i stolen en halvtime, men det skulle nå bare mangle. 

Så planen for uka er å fortsette å lage det jeg har lyst til, putle med blomster og jord og ellers prøve å ikke gå helt amok med nyfunnede krefter. I morgen blir det pressekonferanse for Nannestadfestivalen, og senere i uka er det plottet inn legebesøk og en etterlengtet tur til frisøren, men ellers kan jeg gjøre som jeg vil! 

Lykke til med uka, dere også!

Et glimt av sommer

En slags sommerfølelse, i hvert fall. For meg er de beste sommerdagene de som brukes på å gjøre noe praktisk sammen, og selv om formen var dårlig i helga, har jeg klart å være med på mye denne uka, og det har vært veldig, veldig deilig.

Mandag kom svigers med henger, og ettermiddagen ble brukt på å tømme kjelleren for skrot. Jeg glemte selvfølgelig å ta bilder. Men vi har kastet med hard hånd, hardere enn noen sinne, tror jeg, og det røyk med masse gamle materialer, slitent kjøkkenutstyr, utslitte klær, hygienisk utfordrede skumgummimadrasser og mine elskede gamle IKEA-kurvstoler, som har vært med meg på bortimot ti forskjellige steder de femten årene jeg har hatt dem. 

Så nå er kjelleren merkelig tom, og vi øyner håp om å få plass til det som er igjen i de planlagte hyllene. Vi fikk også kjøpt hylleplanker til arbeidsrommet mitt og kjøkkenet, og de gleder jeg meg vilt til å få opp så jeg endelig kan få ryddet ferdig her.

Tirsdag var søppeltømmedag - for de andre. Jeg måtte nemlig være hjemme med trøtt og svimmel katt.

Barbert og nyrenset

Mikro dukket opp med et betent sår på kinnet på formiddagen, og heldigvis fikk vi komme inn hos veterinæren med det samme, mens vi hadde svigers her med bil.

Sint pus. Og fortsatt litt groggy etter bedøvelsen.

Såret viste seg å være en halvmåneformet flenge, og ikke dypt. Ikke godt å si hva han har holdt på med, det kan like gjerne være en spiker som en klo eller en tann som har lagd såret. Heldigvis så det ikke ut til å være mye betent, og siden det ble renset raskt og han får antibiotika, er det bare å vente på at det gror av seg selv. 

Greit med litt fang. Ikke greit med tut på hodet.

Så nå er monsen barbert på kjaken, sur og innestengt med krage på mens såret gror. Vi har prøvd uten, men han gnikker kinnet inntil alt mulig rart og river det opp igjen. 

Monser med tut kan ikke gå ut.

Og han er den mest pratsomme av alle kattene våre, og vi holder på å bli koko i hodet av masingen hans... Jeg håper såret har grodd så pass i morgen ettermiddag at han kan slippe ut!

Onsdag var trefelledag. Vi gikk sammen med naboen om å leie en lift, og han trakterte motorsaga mens vi ryddet bort, og vi ble kvitt et digert tre hver. Det gir i hvert fall to timer ekstra sol i stua og på verandaen hos oss, og for ikke å snakke om at vi har hjertet litt mindre i halsen ved neste høststorm.

Naboens furu.

Lerketreet vårt. 

 Det er tett med hus og ledninger på alle kanter her, så trærne ble kvistet først, og deretter tatt ned bit for bit.

Et siste bilde av blomsterbed som ikke er flatt...

Nå nokså flatt blomsterbed.

Til slutt gikk ikke liften høyere - den var femten meter -
og det ble klart at toppen ikke kunne styres ut i veien,
men måtte ned i hagen. 

Toppen på lerketreet landet perfekt - i bedet, som planlagt.

Lerka på vei ned i porsjoner. 

Den siste biten av treet vårt skal fortsatt ned, og halvparten av en gammel selje som står ved siden av. I samme slengen fikk jeg et flatt blomsterbed, og siden buskene der skulle ned før eller senere, kommer de også ned nå. Jeg har nye busker stående som skal på plass, og selv om det blir litt åpent et år eller to, kommer det til å bli mye bedre enn det var.

Veldig flatt blomsterbed. 

I dag har det vært rolig her, ikke minst fordi den ene, lille "fellings-skålen" vi skulle ta når vi var ferdige for dagen, utartet seg en bitteliten smule. Men veldig deilig å endelig sitte ute en sommerkveld og prate med naboen, det har ikke vært alt for mange av de dagene i år.

Mye ved ble det også!

Så nå er jeg spent på hvor sliten jeg egentlig er. Det kjennes ikke så verst ut, og jeg er som sagt positivt overrasket over hvor mye jeg har klart å gjøre disse dagene, så jeg krysser fingrene for å være noenlunde ferdig med etterdønningene av forrige ukes stjernesmell.

I morgen blir det kanskje en tur til Norsk Folkemuseum med en venninne. Ikke for å se så mye på museet, egentlig, mest for å ta en tur og kikke litt på sauene og i (garn)butikkene.

Ellers håper jeg det snart kommer noe håndarbeid her snart! Dette nærmer seg jo en sånn hverdagsblogg i stedet for en håndarbeidsblogg, men jeg får skylde på sommeren. Og jeg skylder kommentarer hos mange av dere - jeg får skylde på sommeren for det også.

Ha en fin sommerhelg, alle sammen - uansett vær og føreforhold!

Fine ting på en torsdag

Tykt alpakkagarn fra Søstrene Grene, plantefarget og fairtrade fra Peru. Skulle kjøpt mer.

Deilig ullaken fra ulldott.no, kjøpt for bursdagsgavepenger fra svigermor. 

Vurderer ulldyne også til vinteren igjen. Og morgenkåpe.

Sommerasters som spirer.

At jeg har to fine vintagevesker som passer til favorittkåpa.

Ny og tilsynelatende veldig praktisk fotobok. 

Jeg har ikke lest den enda, så disse bildene er ikke noe bevis på at den ikke virker.

Bird-in-box - en-sesongs-fuglekasse for de av oss som ble litt overrumplet av våren og ikke har snekret egne i vinter. Drømmeleietageren er en svart-hvit fluesnapper, som spiser mygg. Masse mygg.

At det er meldt varmegrader i morgen, og da dukker krokusen fram igjen.

Gamle damer som fortsatt synes det er morsomt å leke med gule dingser.

Og ellers?

Ellers har jeg ikke strikket ferdig noe - det gjettet du kanskje? Og formen er sånn midt på treet. Hodet er fullt fordi jeg forsøker å bestemme meg for hvilken telefon jeg skal kjøpe. Og om jeg trenger både telefon og nettbrett. Og i så fall, hvilket brett. Vanskelig. Og dyrt, så da blir det enda vanskeligere.

Men tur til New York i juni er kjøpt og betalt! Gleder meg masse og er veldig spent på hvor slitsomt det blir. Men det hjelper mye at vi skal bo hos broder'n, midt på Manhattan, og kan hvile og lage egen mat og ta småturer ut når det passer. Og så skal jeg kjøre veldig mye gul taxi. Og kjøpe garn. Masse garn. 

Men nå: Tilbake til strikketøyet! 

PS: Hei til dere som leser dette gjennom strikkeblogger.no! Legg deg gjerne til som følger eller skriv en kommentar så jeg vet at du har vært her! Det kommer mer strikketøy snart altså, lover...