Møt Laura!

Jeg må bare introdusere nyveven: Møt Laura! Hun er Lauritz' grandtante, tror jeg, og minst like gammel, sprukken og sær. Dermed uttales navnet på gammeldags vis med norsk diftong, akkurat som Lauritz.

Men personlighet liker vi, og det har denne damen i tonnevis. Det gjorde hun helt klart fra starten av, da hun var to cm for bred til å komme inn verandadøra.

Hit, men ikke lenger...

Men jeg er da dame med drill, og Laura måtte pent bli med inn  - stykkevis og delt.

Ydmykende må det være for en gammel dame å bli plukket fra hverandre sånn.

Men så får man jo strammet skruene litt,
og blir stram og fin etterpå.

Underveis ble det klart at Laura trenger litt omsorg. Nye skruer, for eksempel, og helst i nye hull.

For dette er en gammel og velbrukt dame. Hun er av den enkle sorten vevstol, uten jålete innretninger som hester og trinser eller kontramarsj - her henger skaftene i buksestrikk. Det er mye mulig hun egentlig har hatt hester og trinser, og jeg kommer vel kanskje til å prøve å montere det igjen. Ellers spretter det jo morsomt med buksestrikken!

Detaljene er også sjarmerende. Jeg må prøve å finne ut om noen vet hvor gammel hun er, og hvem som har lagd henne. At hun er hjemmelagd, er nok helt sikkert, det er ikke noe stempel eller merke noe sted. Noen deler er tydeligvis også byttet ut og tilpasset underveis.

Skal vi gjette på at hjulet ikke er originalt?
Og kanskje ikke det vinkelbeslaget heller.

Laura og jeg skal nok bli et godt team, tenker jeg. Hun har dimensjoner som passer vårt lille sekstitallshus som hånd i hanske, og jeg føler meg ikke helt overveldet der jeg sitter foran henne.

Lurer på hvor mange generasjoner husflidsdamer som har tråkket her?

Det eneste som kan bli et problem, er at slagbommen er vridd, så den slår ikke helt rett. Det er til en viss grad kompensert for ved at det ene festet er flyttet bakover et stykke, men helt bra er det ikke. Kanskje kan jeg bytte ut delene på siden og få det bedre.

Ok, dere skal få et pusebilde også.
Caruso og jeg forsøkte å roe sommerfuglene i magen før veven kom med et strikketøy.
Det funket dårlig. Caruso ville leke og jeg strikket bare feil.

Jeg hadde egentlig lurt på om jeg skulle vente litt med å rydde ny plass til Laura, men jeg kjenner nå at det ikke kan vente. Venter jeg til etter ferien, blir hun ratt stående i stua til nærmere høsten, og det orker jeg ikke. Så nå har jeg begynt... Så får vi se hvor lang tid det tar.

Men nå er det straks lalletid for oppskjørtede vevdamer! I morgen kommer en strikketøypost, jeg lover. Eller i hvert fall på lørdag!