En genser som likner på meg

To av de åtte ventende ermene er ferdige! Og genseren de sitter fast på, også. Det har den faktisk vært en stund, men formen har ikke helt vært på fotomodell-nivå - som om den noen gang er det, men du skjønner hva jeg mener.

Men i går skulle jeg ut, og jeg skulle ha genseren på, så da passet jeg på å ta noen bilder. De hadde helt klart blitt bedre hvis jeg hadde husket å åpne utgangsdøra og fått inn litt dagslys, men det får bare være.

Genseren er Buckwheat av alltid interessante Veera Vällimäki, mønsteret er til salgs på Ravelry. Originalen er strikket i Malabrigo sock, og har trekvartlange ermer.

Min versjon er strikket i Fine Wool fra Schachenmayr Nomotta, som så vidt jeg kan forstå er det samme som Rheuma Thermal Wolle, som jeg har strikket genser av før også. Dette er litt tynnere enn Malabrigo, så det er en veldig tynn og lett genser, men ikke så løs i strikken som den forrige.

Konsentrert? Skeptisk?
I hvert fall fornøyd med at jeg ikke har spist
noe i dag som får magen til å se ut som en ballong.
For det gjør den som regel.

Mønsteret er greit å følge, genseren er strikket rundt opp til ermene og delt. Ermene er plukket opp og strikket nedover. Det er første gang jeg strikker ermer denne veien, med kortrader som former ermet (hva heter sleeve cap på norsk igjen?). Det var for så vidt helt greit, men jeg må tilstå at jeg egentlig liker å sy bedre enn jeg liker å plukke opp masker.

Genseren er lik foran og bak, så den er litt åpen over ryggen. Men det er ikke en genser man bruker uten trøye uansett, så det spiller ikke noen stor rolle. Og knappene på skuldrene er litt små, så jeg kommer nok til å sy igjen knapphullene. Jeg trenger jo ikke å åpne dem for å få genseren av og på...

Jeg strikket genseren litt kort. Fordi jeg var usikker på hvor mye garn som kom til å gå med, og fordi jeg ville ha lange ermer. Dermed bommet jeg litt på fasongen, så utover og innover på genseren passer ikke så godt til utover og innover på meg. Men heldigvis er det ikke så mange maskene som er økt og felt, og genseren faller nokså tungt, så det synes heller ikke.

I alt er det altså en genser med en del "utfordringer", men som likevel fungerer helt greit sånn i det daglige. Litt sånn som meg selv, altså. Jeg er jo også litt kort, dessuten, men jeg er ikke lik foran og bak. I hvert fall ikke enda.

Mer om genseren på Ravelry. Og jeg hadde nok garn, så jeg kunne strikket den litt lenger. Men ikke mye.

Og ellers?
Ellers er det jo en smule vanskelig å komme unna resultatene i forskningsprosjektet til Fluge og Mella ved Haukeland om dagen, i hvert fall når man har ME. For de som måtte være interessert og ikke har fått med seg saken, kan jeg anbefale TV2-innslaget fra i går kveld:



Og ellers ligger det en del relaterte saker på tv2 sine nettsider, i hvert fall gjorde det i morges. Marias Metode har en god gjennomgang av selve studien.

Kort fortalt har disse legene brukt en type kreftmedisin som påvirker immunforsvaret, og behandlet ME-pasienter med den. Med stor suksess. De er allerede i gang med oppfølgingsstudier. Kjempespennende! Ikke minst fordi funnene deres tyder på at ME er en autoimmun sykdom, og fordi medisinen som er brukt, allerede er godkjent til bruk mot andre autoimmune sykdommer. Lys i tunnelen, folkens! Selv om det som vanlig er langt borte. Men denne ganger kan vi kanskje håpe på at det ikke er bare nok et møtende tog?

Ellevilde har fått innvilget teppe på kurvkista,
etter at hun i går hadde funnet frem et selv fra hylla bak.

Sånn for øvrig har jeg endelig fått tatt avstøpning og bestilt ørepropper. Valget falt på tette mc-propper, og sammen med tungindustri-hørselvernet jeg har kjøpt, håper jeg at det stenger ute det meste. Dessverre slipper det nok gjennom sinte, skarpe lyder fortsatt, de er omtrent umulige å bli kvitt, men dette blir så bra som det kan, tror jeg.

Uka startet tungt, og jeg ser at det nok blir litt lenger mellom bloggpostene i høst. Kurs og Oslotur hver uke koster krefter, og jeg har ikke vært flink nok til å kutte ned på annen aktivitet for å kompensere. Men det virker å være verdt innsatsen, jeg liker øvelsene godt og det føles godt, selv om jeg fortsatt ikke klarer å gjennomføre hele programmet uten å bli utslitt. Så jeg gjør hver øvelse litt færre ganger enn de andre, for å få med meg flest mulig bevegelser, og så er det hyggelig å treffe andre som har samme utfordringer som en selv.

Dagens store sjau var å få resten av blomstene + dahliarøttene inn, for til natta er det meldt mange mange kuldegrader i mange timer, og da er det best å være i hus. Slitsomt, selv om det var mannen som bar, men veldig deilig å ha gjort. Etterpå skal jeg gå ned og bytte ut de litt tvilsomme skjøteledningene. Jeg burde kanskje ha poengtert i forrige innlegg at jeg har lys på fordi jeg har en del middelhavsplanter som trenger det - pelargoniene kunne sikkert klart seg uten.

Og vi har ny ovn! Riktignok uten topplate, for den har det ikke vært så lett å få riktig. Så bilder kommer når det hele er på plass, men vi kan i hvert fall fyre! Og som den varmer! Jeg kjenner den helt bort til stolen min, og gleder meg til å slippe masete varmepumpe om formiddagene fremover.

Og snart er det helg! Bare velstand å spore!