Verdt en vond arm?

Jeg er som kjent ingen monogam strikker - her er det gjerne ti prosjekter på gang samtidig. Men av og til får jeg det for meg at noe bare MÅ bli ferdig, som regel fordi det er noe jeg vil ha på meg til en eller annen anledning, og da kan jeg være rimelig standhaftig.

Jeg hadde bursdag forrige uke (snart slutt på 30-åra, gitt), og på lørdag skulle den feires. Ikke noe stort og staselig, vi skulle på konsert med et band vi kjenner og treffe venner på et utested drevet av noen vi kjenner, så det var ikke noen anledning for stivpynting (takk og lov). Men det er morsomt med noe nytt, og når jeg ante muligheten til å få ferdig en ny jakke, la jeg inn et ekstra gir.

Garnet ble kjøpt for under to uker siden, på lagersalget til Tjorven. Ti tykke, fine nøster Alta Moda Cashmere fra Lana Grossa, 80 % ull og 20 % kasjmir. Etter litt prøvelapping og testing av forskjellige strukturer, endte jeg med en helt enkel jakke i en rett, en vrang, strikket ovenfra og ned med raglan.

Problemet er bare at jeg har strikket så mye siden nyttår at armene begynner å protestere. Og de liker ekstra dårlig store, tunge strikketøy på pinne syv. Spesielt når jeg strikker jakka for smal på første forsøk og må strikke hele bolen en gang til. I andre runde strikket jeg ermene før bolen, begge to samtidig, så jeg kunne strikke jakka så lang som garnet tillot. Det ble tuuuungt. Og jeg hadde ett og et halvt nøste garn igjen når jeg var ferdig, så det hadde ikke vært nødvendig å strikke ermene først.

I tillegg utvidet jakka seg veldig i nakken, siden den er uten krage, så jeg har sydd litt langs kanten. Et vevd bånd på baksiden under knappene ble det også, siden de var litt tunge og dinglet så rart. Med du verden, jakka er deilig. Og varm. For varm til at jeg orket å ha den på meg på lørdag, faktisk. Så da kan man jo lure på om den var verdt en vond arm? Vel, den var i hvert fall verdt å få ferdig! Og armen ble ganske fort glad igjen da jakka var ferdig.

Og apropos bursdag: jeg har fått tidenes beste (strikkerelaterte) bursdagsgave: Pinneetui. Etter bare bittelitt hinting til mannen om at det ville være en veldig velkommen gave.

Egentlig en veldig pen rødfarge - som i likhet med alle andre pene rødfarger er umulig å ta riktige bilder av. 

Og ikke hvilket som helst, nei. Dette er Knit Picks eget, beregnet på sånne utskiftbare pinner som jeg bruker, og med plass til MASSE! Og så ser det ut som en stilig liten veske, og det gjør jo heller ikke noe.

Jeg har mange utbyttbare pinner, gitt! 3,5 til 7 mm. Og til høyre er et lite utvalg av rundpinner fra 1-3 mm. 

God plass til vaiere og settpinner. Og så er det enda en glidelåslomme under der, der ligger de tykkeste utbyttbare pinnene. 

Bestilt fra Stäkets handverk i Sverige, via svigermor for å slippe moms. Dette er så genialt at jeg ikke riktig skjønner hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i - det er dårlig med gode oppbevaringsmuligheter til løse pinner og vaiere der ute.

Og ellers?

Ellers skal vi levere vinterdekk og ekstra nøkler til bilen i morra, så de kan testkjøre den skikkelig og omprogrammere nøkkelen. Så langt ser det lovende ut, mener verkstedet, men jeg tør ikke tro noe som helst før den er prøvd skikkelig. Men kanskje, kanskje! Har vi bil i løpet av et par uker. Det hadde vært fantastisk deilig.

Deilig på teppet foran ovnen, synes Mini me. Og det er ikke helt tilfeldig at hun og teppet snart har samme farge, for å si det sånn...

Formen er noenlunde etter bursdagsfeiring, men det har blitt et par strikkedager. Armen roet seg da den ble kvitt jakka på tykke pinner, og når man da våkner om morgenen og har drømt om ei kofte - ja, da er det bare å finne frem restegarnsposen, parkere i godstolen og starte.

Litt hønsestrikk-aktig, men litt system i galskapen skal det bli.

Det er ei Koftegruppe på Facebook, nemlig, med hundrevis av gamle koftemønstre, og jeg har kikket og lastet ned og planlagt og drømt til den store gullmedalje de siste dagene. Egentlig var planen en enklere sak, (etter at jeg hadde strikket ferdig et par-tre andre ting) men når denne dukket opp i hodet mitt i går morges, måtte jeg bare prøve. Og restegarn har jeg jo flust av. Håper jeg.

Mini me kan hjelpe til med koftestrikking også, hun.

Torsdag skal jeg holde mitt aller første kveldskurs i pilfletting, og det er jeg nokså spent på. Aller mest spent er jeg på pila, som er ferdig bløtet. Åtte kilo... Det er en del, om det skulle gå galt. Så langt har den ligget i kjelleren, siden det har blåst veldig her, men i dag tenker jeg å bære den ut, og dessuten testflette et fat. Spennende!

Så da er det vel bare å sette i gang, før det blir for mørkt til å se hva jeg holder på med. Ha en fortreffelig dag, alle sammen!

PS: Hvis dere ikke ser kommentarene deres på sida her, er det fordi jeg har skrudd på manuell godkjenning av kommentarer på innlegg som er mer enn to dager gamle. Det kom så uhorvelig mye spam, og jeg vil helst ikke skru på de rare bokstavene. Men jeg sjekker innimellom, altså, så de kommer etter hvert!