En smak av Malta

Snaut fire dager er vel egentlig litt lite for å få en skikkelig følelse av et helt land. Riktignok er Malta et bittebittelite land, men det er sikkert sider ved øya som vi ikke fikk med oss. Likevel har disse fire dagene gitt oss et ganske tydelig inntrykk, av en nydelig øy med ufattelig mye historie, ufattelig mange biler og trange gater og med litt hektiske mennesker som likevel bruker uhorvelig lang tid på å få ting gjort. En litt underlig blanding av nordeuropeisk distanse og middelhavsk relativitet, på noe vis.

Utsikt fra balkongen en tidlig morgen. 

Så her er den lange historien om fire korte dager på Malta:

Onsdag - Bugibba, San Paul's Bay

Vi landet tidlig onsdag formiddag, og ble hentet på flyplassen av en venn av hun vi leide leilighet av (gjennom Airbnb), og fikk vårt første møte med maltesisk kjørekultur. Vi trodde folk kjørte villmann på Kreta, men på Malta er de virkelig sprut gale. At det i tillegg er venstrekjøring, gjør jo ikke opplevelsen av kaos noe mindre for oss. Den første (heldigvis ikke alvorlige) kollisjonen så vi allerede på vei ut fra flyplassen... Varmen var atskillig heftigere enn yr.no hadde gitt inntrykk av at den kom til å være, men det var jo bare deilig når vi fikk av oss jeansen.

Ikke mye strender på Malta, men massevis av plasser å bade, og utrolig klart vann. Og varmt vann. Deilig!

Resten av formiddagen ble brukt til å finne lunsj i Bugibba (uttales noe i retning av boo-jibba, med trykk på begge stavelser), og etter en del leting fant vi faktisk maltesisk mat mellom alle de britiske pubene. Bugibba er bortimot en ren turistby, og siden Malta er tidligere britisk koloni, er det veldig mange briter som bor og ferierer der. Lukten av brun saus lå til tider tungt over gatene (faktisk. Bokstavelig talt.), men innimellom lot det seg gjøre å finne mat som vi forbinder med Middelhavet - gode pølser, fersk pasta, ost, sjømat og grønnsaker.

Soloppgang over Bugibba

De lokale ølsortene Cisk og Hopleaf ble også testet og funnet svært drikkbare. Etterpå gikk vi hjem og sovnet - rett på flisegulvet i skyggen på verandaen. Vi hadde tross alt vært oppe klokka tre... Til middag gjorde vi vår eneste skikkelige restaurant-bommert, og fikk smakløs britisk mat - riktignok servert i lun bris ved Middelhavet og med godt lokalt øl til. Og isen vi spiste etterpå, var virkelig god.

Torsdag - Valetta og Paceville

Torsdag skulle være den store utfluktsdagen, og vi fant bussen til Valetta. Den gikk faktisk omtrent da den skulle, og vi fikk en imponerende oppvisning i hvordan manøvrere stor buss i motgående trafikk i gater som ser ut som de er for trange selv for en buss alene.

Valetta, sett fra ferja over til Sliema

Utsikt fra Upper Barrakka Gardens, med undertegnede som linselus.

Utsikt uten linselus. Det ligger fem fort på oddene rundt byen, og utsikten her er mot The Three Cities og Fort St. Angelo, der Malteserordenen først slo seg ned da de fikk øya av Karl den store i 1530. 

Valetta er bygd på en odde over fortet St. Elmo, av Malteserridderne på 1500-tallet, og står på UNESCOs verdensarvliste. En fantastisk by, med bymurer og fort på alle kanter, smale gater og karakteristiske innglassede balkonger i mange farger. Vi startet i Upper Barrakka gardens, med utsikt over Grand Harbour, og gikk deretter til gatemarkedet i Triq il-Markanti, der det i følge guideboka var like lave priser som det var kvalitet. Men vi liker sånt, vi, og trengte ekstra sokker og et skjerf til bussen, så vi småhandlet og kikket på alt det rare de hadde til salgs.

Karakteristiske balkonger - opprinnelig bygd for å lufte kvinner og barn borte fra offentligheten. 

Malta er nokså slitent, men veldig sjarmerende.

Men siden vi hadde kommet oss av gårde litt senere enn planlagt, var det mye som var i ferd med å stenge allerede da vi kom i tolv-tida. Maltesere holder dugelig lunsjpause, og om sommeren er det rett og slett mange som stenger til lunsj og ikke åpner igjen på ettermiddagen. Ellers er det vanlig at butikker er stengt mellom ett og halv fem, f.eks., selv om de har mer generøse åpningstider der det er mer turister.

Plassen foran Grand Master's Palace, nå presidentpalasset. 

Så vi virret opp og ned i Valettas smale gater og var riktig fascinert - og etter hvert forferdelig sultne. Oppsatt på å ikke gjøre samme bommert som dagen før, var vi på leting etter et lite, helst familiedrevet sted, og etter å ha vandret byen på kryss og tvers og nesten forgått av varme, endte vi på Gunpost - en gammel kanonstilling på bymuren. Her blåste det behagelig, stedet var passe småslitent og servicen praktisk talt fraværende. Men likevel - et veldig hyggelig sted. Drevet av et eldre ektepar og muligens et par av barna deres, der han serverte og hun lagde mat - når de ikke løp rundt og forsøkte å forhindre kattungen Sundae fra å tomle over kanten av bymuren i jakt på firfisler. Kan jo ikke annet enn å like et sånt sted, og maten var nydelig.

Bading ble det også tid til. Ikke mange hovedsteder med badeplasser midt i sentrum!

Egentlig hadde vi tenkt å se både museer og katedraler i Valetta, men vi glemte helt tiden og plutselig var alt stengt. Så da ble bare utsiden av Grand Master's Palace, St. Johns co-cathedral og alt det andre, og i stedet ble det is og kaffe på Caffe Cordina før vi tuslet ned og fant ferja over til Sliema, på andre siden av Maramxett havn. Derfra busset vi til Paceville - et sted folk først og fremst drar for nattelivet. Vi, derimot, skulle på Maltas eneste dampebutikk - e-cigbutikken Must. Der jobbet det av alle ting en ikke-røykende danske, men vi fikk god hjelp og mye spennende e-væske med hjem.

Etter noen øl i Paceville tok vi bussen hjem og fant frem til The Plum Tree - nok en familiedrevet restaurant, og en av de få vi fant med virkelig hyggelig atmosfære i Bugibba. Og når den purunge servitøren (sønnen i huset, antok vi) til og med komplimenterte mannen for hans praktfulle skjegg, var aftenen bortimot fullkommen.

Fredag - Mdina og Al Qali Crafts Village

Fredag startet nokså ubehagelig med en huseier vi ikke var klar over at eksisterte, som kom på døra for å spørre hvem vi var. Vi trodde vi leide av hun som eide leiligheten, men det var tydeligvis ikke tilfelle. Sannsynligvis har hun ikke lov til å leie ut i det hele tatt, og vi ble ganske stressa av det hele. Så neste gang jeg leier gjennom Airbnb, skal jeg forsikre meg om at vi faktisk bor lovlig...

Maltesisk landsbygd, sett fra bymuren i Mdina.

Ellers var fredagsplanen en kort utflukt på formiddagen, for å se den gamle hovedstaden Mdina og å besøke Al Qali Crafts Village. Det gikk ikke helt etter planen. Først mistet vi en buss fordi kartet ikke stemte med terrenget. Så mistet vi en fordi den kjørte rett forbi. Til slutt trasket vi opp på bussterminalen, og ble sittende der en i over en halvtime fordi den neste avgangen ikke gikk. Vi burde luktet lunta.

Smale gater med deilig skygge

Store dører - katedralen i Mdina

En pus meget strategisk plassert for å få kos av alle turistene som var innom - i en souvenirsjappe i Mdina.

Malta er tidligere britisk koloni. Jeg var i grunnen mest satt ut av å faktisk få summetone i øret - det er noen år siden sist!

Men omsider kom vi oss til Rabat og Mdina, og det var en storartet opplevelse. Deler av Mdina og bymuren rundt ble bygd av araberne på 700-tallet, så her kan du virkelig høre historiens sus. Vi trodde gatene var trange i Valetta, men de fremsto som rene avenyene i forhold til Mdinas trange smug. Men med nesten 30 graders varme, så vi definitivt fordelen med smale, skyggefulle gater.

Sulten dame har ikke tid til å vente med å ta første bit til mannen har tatt bilde... 

Dagens lunsj ble inntatt hos Trattoria AD 1530, og vi satte til livs deres berømte Maltese Platter. Og den var god! Profesjonelt og hyggelig sted. Deretter gikk turen ut på bymuren for å se på utsikten, og så sikk sakk gjennom gater og innom diverse mer eller mindre autentiske utsalgssteder for maltesisk håndverk og souvenirer. Vi fikk også med oss Domus Romana, et museum bygd over restene av en romersk villa rett utenfor bymuren.

Det omtrent eneste jeg handlet på Ta Qali - øredobber av marrokansk forsteinet sneglehus. Men "the handwork is all maltese" forsikret damen meg om. Jaja. Jeg synes de er fine. 

Så bare det videre med buss til Ta Qali Crafts Village, som strengt tatt var litt skuffende. Stedet er en nedlagt RAF-leir, med håndverkere og kunstnere som i følge omtalen selger souvenirer du ikke finner andre steder. Problemet er bare at halvparten av dem selger akkurat det samme som alle andre steder, og i tillegg lager de det ikke selv. Men noen hederlige unntak var det, blant Exquisite Jewellery, der steinslipemaskinene dundret og gikk bakerst i lokalet.

Fra Malta Aviation Museum. Malta spilte en vesentlig rolle for de allierte under 2. verdenskrig, og ble tildelt St. George's Cross kollektivt for innsatsen. 

En maltesisk Ludde-kopi som bodde på luftfartsmuseet. Ser varmt ut med så mye pels!

Etter en liten tur innom det lille, sjarmerende Malta Aviation Museum var vi klar for å komme oss hjem og finne sjøen for en dukkert. Det skulle ikke bli så lett. Ved veien midt på den maltesiske landsbygda ble vi stående, vi og en håndfull andre som skulle til Bugibba. Først forsto vi ikke hvilken side av veien vi skulle stå på, siden skiltingen var mer enn litt forvirrende, men siden det ikke kom noen buss, spilte det jo ingen rolle... Etter hvert fikk vi avklart hvor vi skulle vente, og så gjorde vi det. I over en time. Varme, tørste og sure. Men du verden så deilig det var å bade da vi endelig kom tilbake! Og brune ble vi jo også, der vi sto i solsteiken.

Bussen som endelig dukket opp... 

Kvelden ble brukt på å grille på balkongen - maltesisk pølse, ferske oster, oliven, kapers, kjeks, brød og grønnsaker fra Vegmix Too var en helt utmerket avslutning på en heller frustrerende dag.

Lørdag - Bugibba

Vi hadde egentlig tenkt oss på utflukt på lørdagen også, men etter busserfaringene dagen før, turte vi rett og slett ikke, siden vi skulle reise om ettermiddagen. Så dagen ble brukt til bading, pizza til lunsj og småhandling før vi pakket og ryddet og satte oss utenfor for å vente på taxien vi hadde bestilt hos pastizzeriaen over gata. Klok av skade hadde vi booket den en time tidligere enn hva som strengt tatt var nødvendig. Og tida gikk. Ti over, kvart over - damen fra pastizzeriaen vinker over til oss og sier at hun har snakket med sjåføren, han er på vei. Ti på halv, fem på halv - vi går bort og spør hvor langt unna han er. Han sitter fast i Valetta, sier damen, men han har en kompis som straks kommer og henter dere i en hvit van. Vi er lykkelige for at vi fortsatt har god tid.

Vannet er veldig salt på Malta, og på klippestrendene ligger havsaltet tørket i lommer i steinen. 

Og litt over halv seks kommer kompisen. Sammen med kjæresten, i en utslitt minibuss uten setebelter. Men vi hiver oss inn og får en siste oppvisning i maltesiske kjøreferdigheter, inkludert forsinkelse pga nok en påkjørsel (bare en bulk, men med tydelig sterke meninger om skyld), før vi seiler inn på flyplassen med bare passe mye tid. Så betaler vi overvekt på flyet fordi vi har med alt for mye maltesisk øl, pølse og ost hjem, finner noe å spise og får beskjed om å gå til gaten allerede en time før avgang. Der venter vi i over en halvtime før vi endelig kommer ombord på flyet og møtes av verdens blideste svenske. Og vi letter på tida. Og lander før tida. Og har ventende venninne utenfor med bil. Kaldt, men godt å være hjemme.

Så hva synes vi egentlig om Malta?

Malta er litt både-og. Ferien ble unektelig litt preget av sur huseier og medfølgende usikkerhet, men for oss var øya også litt for hektisk og kaotisk, uten det middelhavske avslappede tempoet vi forestilte oss. Merkelig hvordan et folk som stresser så fælt likevel ikke får ting gjort - enten den nå er bussjåfører, taxisjåfører, butikkpersonale eller servitører.

Så vi er ikke forelsket i Malta. Men vi har hatt en finfin ferie, stort sett, og naturen, historien, arkitekturen, maten, ølet, prisene, Middelhavet og ikke minst været gjør Malta absolutt verdt et besøk. Bare styr unna de verste turistbyene og de britiske restaurantene - og forbered deg på at bussen kommer når den selv vil.