Kurvmagerskolen, modul 1

Der hadde det gått en uke, gitt. Optimisten meg trodde jeg skulle få tid til å blogge litt på kurvmakerkurs. Og å strikke litt sånn innimellom. Og å slappe av om kveldene. Hah! Jeg flettet fra morgen til kveld - før frokost, i lunsjpausen, etter middag...

Bortimot samlet produksjon - åtte elever, fire dager, minst søtten kurver. Mine tre helt til høyre.

Sånn blir det, med veldig hyggelige mennesker å være på kurs med - jeg håper alle fortsetter på de neste syv modulene - på et fantastisk sted - Liane gård i Søgne - med en superhyggelig vertinne (Wenche Kjær) og et flott hus og en nydelig hage

Liane gård

Men aller mest må jeg skryte av læreren. Agnete Diemer er en fantastisk pedagog, som tok hensyn til at vi var forskjellige og kunne forskjellige ting, og det på en sånn måte at i hvert fall jeg lærte nesten like mye om hvordan jeg lærer som jeg lærte om kurvfletting.

Agnete sittende til høyre, i gang med å demonstrere på en av kurvene.

Jeg er et sånt fort-og-gæli-menneske. Som lever livet på fast forward og sjelden ser meg tilbake. Jeg trenger å holde et høyt konsentrasjonsnivå for ikke å kjede meg, og har alltid jobbet best med musikk på, eller på steder det skjer mye rundt meg. Det er en konsekvens av å ha en utpreget ekstrovert personlighet, har jeg forstått.

En liten del av Wenches fantastiske hage

Nå er ikke hodet mitt hva det en gang var, siden ME også har kognitive konsekvenser og jeg dessuten har blitt eldre med årene (merkelig, det der), men jammen jobber jeg på samme måte fortsatt, selv om jeg ikke takler riktig like mye input samtidig lenger.

Boergeiter som småknuffer utenfor viduet mitt - det så nokså vennskapelig ut.

En konsekvens av å jobbe raskt, er at jeg må gjøre ting mange ganger for å bli dyktig nok til å matche mitt eget innebygde tempo. Jeg lærer ikke noe mer av å tvinge meg selv til å jobbe langsomt. Og det var det veldig godt å innse, og å få aksept for, etter åresvis med skeptiske lærere som har forsøkt å få meg til å skru ned tempoet.

Pila var levert av Pil i hjertet.
 Etterlengtet verktøy fikk jeg også kjøpt, og ni kilo pil ble med hjem.

Ulempen er dessverre at de første forsøkene ikke ser ut i det hele tatt. Alt blir stort og skakt og løst, men det er deilig å kjenne at det går bedre for hver repetisjon, og at gode strategier for fokus og hvile (som Agnete bidro med), gjør at jeg kan lære fortere og med færre repetisjoner.

Noe av stakepila var for tørr, så da fikk vi lære å bløte den på nytt.
Inni her ligger fire kurver og to håndklær med varmt vann helt over.
En del av de andre ble satt i dusjen med håndkle og varmt vann over flere ganger.
Noe knakk likevel, men vi reddet kurvene. Ikke på læreplanen,
men noe som stadig skjer hjemme, så nyttig å få med seg selv om
 nervene lå tykt utenpå oss alle sammen da vi skulle lage kant. 

Hovedoppgavene for modul 1 var å jobbe med sortering av pil og med en kurv om er rund i bunnen og gradvis går over til båtformet. Begge deler noe jeg ikke har vært borti før.

Kurv én. Dette var den med dårlig stakepil, så ikke alle ujevnhetene er min skyld. 

Det er mye jobb å sortere pil like nøyaktig som du sorterer strikkepinner, men det lønner seg stort. Så nå blir det forhåndssortering før bløtlegging, så kanskje jeg slipper å ende opp med å bruke restepil i ymse størrelser hver enda gang.

Rund, løs og ujevn bunn. De ble bedre etter hvert!

Formen var enda mer spennende å jobbe med. Rette og lett skrånende former setter man gjerne på et bord foran seg, og banker sidefletten tett sammen underveis, men organiske former som dette må man ha i fanget og klemme sammen med fingerstyrke og teknikk, i hvert fall fram til den rette delen øverst.

Kurv to i arbeid. Fortsatt løst og stort, men med mye bedre fasong.

Litt eggeformet, men ikke så langt unna den ønskede båtformen.

Jeg likte veldig godt å bruke hele kroppen for å holde formen, det gir meg en helt annen følelse av kontroll. Ikke at det synes veldig godt på de første forsøkene, men det kommer til å fungere, tror jeg.

Kurv to er satt i arbeid som opptenningsvedkurv hos mamma og pappa.
Nede til høyre ser dere konsekvensen av å renklippe når man er trøtt og har dårlig lys:
Jeg har klippet for kort, og pila spretter ut... 

Alt i alt er jeg, som dere sikkert skjønner, veldig godt fornøyd. Ikke var nivået så avskrekkende som jeg var redd for, og ikke ble jeg skikkelig sliten før på lørdag ettermiddag. Så nå skulle jeg ønske det ikke var fullt så lenge til neste modul i juni! For jeg kommer til å fortsette så sant jeg kan.

Den siste kurven skulle bli en liten brødkurv, men endte opp mer på størrelse med en badebalje.
Men jeg vet hvor konsentrasjonen glapp. Og jeg lærte å flette tett kimning. Så nå bor det ferdige renninger i den. 

Og ellers?

Ellers ble jeg kjørt hjem av foreldrene mine på mandag, med bilen full av vev og pil og mye annet rart.

Så nå står nyveven i stua og er nett og nydelig, med en kurv ferdige renninger mamma lagde mens jeg var på kurs ved siden av, og frister en sliten sjel. Jeg drømmer fletting og vev om hverandre på to språk og fire dialekter, og orker ikke noe annet enn å sitte stille og lese tåpelige heksebøker.

Gutta og jeg koser oss med formiddagslur. Godt å være hjemme!

Men det går over, og jeg gleder meg stort til å komme i gang med nye leketøy og ny kunnskap. Og i mellomtiden kan jeg planlegge og la hodet fordøye alle inntrykkene fra høstens mest innholdsrike uke!

Mini Me demonstrerer korrekt bruk av vinduskarm og solstripe.

Ha en fin helg, folkens, ikke lenge til den starter, nå!