- Nei, jeg kan slett ikke strikke uten hode

Det morsomme først...
I formiddag var jeg klar for å gjøre noe litt annet enn å ligge og strikke en liten stund, og benyttet sjansen til å sortere gjennom noen sommerklær som ikke skal tilbake i skapet til neste år.

Der var det også noen t-skjorter som var godt forbi middagshøyden (de er til og med kassert som arbeidstøy etter å for lengst ha vært banned in public).

Nå har det seg slik at jeg har planlagt lenge, lenge å lage garn av t-skjorter, etter denne beskrivelsen, siden jeg har en stabel andre t-skjorter av samme kvalitet liggende allerede.

Og nå begynner hyllene på kontoret å bli farlig fulle, så jeg tenkte at "tarn" (t-shirt yarn) ville ta mindre plass, siden man tross alt klipper bort ganske mye.

Så jeg satte i gang med friskt mot, og klippet opp den første t-skjorten. Og da måtte jeg jo prøvehekle litt også... Og klippe opp en til... Og så sa det stopp. Moro er det, men tungt, så det får vente til bedre tider.

Men dette ser da mistenkelig ut som starten på et nytt gulvteppe til arbeidsrommet, gjør det ikke? Veldig tykt og fint å sitte på for folk som liker å krabbe rundt på gulvet og jobbe.

Fort gjort å hekle, men det krever litt improvisasjon å få den til å ligge flatt. For det første gir hver runde stor økning i omkretsen, så min vanlige 8 m - 16 m - 2 i hver 2. - 2 i hver 3.-rutine fungerte dårlig, og jeg måtte bruke en god del flere masker på de første rundene.

Det er også fort gjort å trekke litt mye i det elastiske garnet, sånn at det hele bøyer seg litt her og der. Så her blir det å se an vinkelen på hver maske i forhold til midten av sirkelen, og slenge inn en ekstra maske hver gang det begynner å føles langt til neste hull.

Så det ikke fullt så festlige...
Ikke festlig i det hele tatt, faktisk, kanskje bortsett fra på en litt sånn selvironisk, hoderistende måte. Det er noe som har gnagd litt på meg ved den strikkeblonden til det sjalet. Den så så flat og kjedelig ut på bildet, jeg var jo så begeistret da jeg fant den? Og så hadde jeg et vagt minne om et mønster jeg har lært i det siste, der antall kast varierer fra rad til rad. Men det må da ha vært noe annet jeg strikket?

I dag tok tvilen overhånd, og jeg rullet ut den opprullede blondetullen min - bortimot en meter strikkeblonde. 

Strikkeblonden i går

Strikkeblonden i dag

Og oppdaget at den ikke var lik i begge ender.

Sukk.

Ser dere forskjellen? Jeg har altså forskjøvet hullene en halv rapport etter sånn omtrent en halvmeter strikking, sånn at hullradspissene ligger parallelt med rillespissene, og ikke mellom dem.

Nå har vi forsåvidt gjort en avtale, jeg og meg selv, om at vi ikke skal bli skuffet og frustrert over sånt. Det er nemlig prisen man betaler for å lage ting når man har "nedsatt kognitiv funksjonsevne", som det heter på fint. Glemmer å tenke, kan vi si på norsk. Da blir det en del opprekking og oppspretting og kassering av ubrukelige prosjekter som jeg rett og slett ikke skjønte i tide at ikke kom til å bli spesielt vellykket.

Jeg har blitt rimelig god de siste par årene på å tilpasse oppgavene etter formen - og har bestandig liggende et strikketøy som kan strikkes uten hode. (Jeg nevner i fleng: Tomten. På pinne 3. I størrelse et år.) Dette var tydeligvis ikke et sånt.

Men, men, nå er blonden godt over meter'n igjen, og jeg kan begynne å teste overgang til resten av sjalet i morgen. Og jeg liker jo denne versjonen med diamanter veldig mye bedre enn den kjedelige sikksakk-saken jeg hadde strikket i går!

Dagens hjelper 

Mini Me. Noe mer engasjert, men like fullt ikke spesielt hjelpsom