Farvel til Ludde

Vi har pleid å si at vi har en katt, en pus, en pusekatt, en mons og Mikro. Nå har vi ingen pus lenger. Verdens beste Ludipus (Ludde) sovnet inn hos veterinæren 9. september 2013.

Ludde kom sammen med søsteren Ellevilde til oss fra mine foreldre sommeren 2005. Hun ble døpt Ludvig, siden både vi og veterinæren trodde at den lille langhåra katten med det brede fjeset og de store potene var en hannkatt. Litt forsiktig og ubeslutsom var hun, en ordentlig Ludvig, og hun sov som en skikkelig mons - på rygg med magen i været. Vel, vi skjønte tegninga da hun fikk løpetid, og dermed ble hun Ludipus. Eller bare Ludde.

De første månedene vi hadde Ludde, var hun en nervøs og litt stressa katt. Riktignok var hun høyest oppi trærne (og datt ned. Men hodet først i gjerdet. Skikkelig stjernesmell og hjernerystelse, men katta kom seg igjen. Det første livet røyk nok med der...), men ellers savnet hun mamma og syntes verden var et litt skummelt sted å være. Så for å føle seg tryggere, tisset hun overalt. På skittentøyet. På plastposer på gulvet. På dynene våre - der hun selv skulle ligge.

Vi googlet og lette og prøvde å finne noen forklaring på denne merkelige atferden, mens vi vasket sengetøyet om igjen og om igjen. Til slutt var vi ganske desperate, og lurte på om dette faktisk ikke kom til å gå, men vi bestemte oss for å prøve én siste strategi: Enda mer kos. Masse kos. Løfte på Ludden og kose på henne hver gang vi så henne. Og det hjalp. Luddes tid som sengevæter tok slutt.

To år senere ble Ludde tante. Det var det skumleste hun noen gang hadde opplevd. I starten bodde hun på strykebrettet i stua, men etter hvert ble kattungene så store og skumle at hun flyttet ned i kjelleren. Vi hadde så smått vondt av henne, men kunne jo ikke godt stenge seks halvstore kattunger inne på ett rom heller.

Etter hvert ble kattungene færre og større, og begynte å snakke kattsk, og da kom Ludden flyttende inn igjen. Faktisk ble det hun som fikk det tetteste forholdet til ungkattene etter hvert som Ellevilde var ferdig med å være mamma.

Så Ludde tok sin plass i flokken - nå som en atskillig mer selvstendig og tøff dame. Ellevilde var fortsatt sjef, men bak henne kom Caruso, Ludde og Mini me. Mikro var og er fortsatt Mikro, stakkars. Riktignok slåss hun aldri for sin plass ved maten, hun spiste restene hvis det var noe igjen, og var ellers fornøyd med tørrfôr. Eneste unntak var tunfisk. Ludde var villig til å slåss for tunfisk.

I sommer ble Ludde tynnere og tynnere. Vi tenkte det var varmen, eller mark, for sånn har det vært av og til før, men når det ble kjøligere og andre runde med ormkur var administrert uten at det hjalp, begynte vi å lure. Hun var imidlertid i finfin form ellers, blid og spretten som vanlig, så det var først da hun la seg til å sove på gulvet forrige torsdag at jeg virkelig ble bekymret. Ludde har aldri sovet på gulvet.

Hos veterinæren forrige fredag fant vi en diger kul i magen. Det var fortsatt usikkert hva kulen var, så operasjon ble avtalt på mandag. Jeg leverte Ludde med klump i halsen og tårer i øya, håpet på det beste og fryktet det verste. Og utpå ettermiddagen kom telefonen vi fryktet: Kulen var en stor, ondartet svulst. Tynntarmskreft, noe som er veldig sjeldent hos katter. Og den hadde vært umulig å helbrede selv om den hadde blitt oppdaget mens kulen var veldig liten.

Vi kasta oss i bilen, og fikk si farvel til en sovende Luddepus før hun fikk den siste sprøyta. Veterinæren var utrolig omtenksom og ryddig og svarte på alle våre spørsmål på en fantastisk måte. Det er like fullt det tyngste jeg har gjort.

Vi savner pusen vår. Pusen som kom sprettende opp trappa mens halen vibrerte, pusen som lå kveilet rundt hodet mitt om natta (varmt). Ludde som knurret over tunfiskskåla når de andre prøvde seg. Opportunistjegeren Ludde som ikke hadde tålmodighet til å jakte, men som var førstemann til å plukke ned en halvsyk eller skadet fugl. Ludde som var så varm om sommeren at hun rømte ned i skogen, men som likevel nektet å gå ut om det var vått eller kaldt. Ludde som alltid skulle være med. Ludde som bæsja i dusjen hvis det var noen som hadde brukt kassa før henne. Ludde som sto på to og bokset papirsløyfe på snor i et helt usannsynlig tempo. Ludde som bare hoppet opp og landet i fanget når hun ville ha kos, helt uanfektet av strikketøy, spisse sakser og synåler.

Vi trøster oss med at vi ikke kunne gjort noe for å redde henne. Hun fikk en god siste sommer, og med ekstra næringsrikt fõr fikk vi en god siste helg sammen også, med sprett i beina og vibrerende hale. Men neste gang vi har en tynn katt, skal vi til veterinæren mye, mye tidligere. Noen typer kreft kan man faktisk gjøre noe med, har vi lært nå.

Men ikke den typen Ludde fikk. Hvil i fred, lille venn, og takk for følget.