1.5.11

Historien om fru Andersens rokk

Eller, det var vel kanskje helst herr Andersens idé. - Du burde skaffe deg en hobby, hadde fru Andersen sagt, og da det lokale husflidslaget annonserte dreiekurs, meldte herr Andersen seg på.

Det ble dreid både skåler og stettfat og lysestaker, og fru Andersen var riktig stolt og imponert over mannen sin. Det var for så vidt herr Andersen selv også, om han ikke sa det høyt. Så da det året etter ble annonsert dreiekurs for viderekomne, med spinnrokk som prosjekt, skred herr Andersen til verket med stor tiltro til egne ferdigheter.

Tenk så morsomt å overraske fru Andersen med en rokk til jul! Et familieklenodium, datert og signert, en pryd for stua. Og kanskje fru Andersen til og med kunne lære å spinne på den? Så kunne han sitte og se på tv mens rokken surret beroligende i bakgrunnen. Andersen smilte for seg selv.

Selvtillit og store drømmer har imidlertid aldri dreid en rokk, og herr Andersen møtte snart på utfordringer. Akslingen og teinen skulle smis, og metallarbeid var nytt for Andersen. Og det er virkelig mange deler på en rokk. Også så mye pussing!


Da kurset var slutt, var Andersen slett ikke ferdig. Han lurte rokken ned i hobbyverkstedet i kjelleren en dag frua var ute, og fortsatte så ofte han kunne for å bli ferdig til jul.

Fru Andersen lurte nok på hva det var han holdt på der nede. Hun håpte jo på at det var en fin julegave, så hun ville ikke spørre.

Nå var det slik at Andersen slett ikke var noen tålmodig og nøyaktig mann. Og uten lærerens hjelp gikk det så som så, og ikke husket han riktig helt hvordan alt skulle være heller. Men han gjorde så godt han kunne, med litt improvisasjon og noen plastbiter han klippet til. Snella kunne ikke tas av, men det fikk bare være.


Julaften kom, og rokken sto klar, datert og signert. Pakket den inn på noe vis hadde han greid, og tross alt var han ganske stolt. Spent ventet han mens fru Andersen pakket opp med forventningsfullt blikk. Og så hvordan hun smilte tappert da rokken åpenbarte seg.

Rokken ble stående i stua i nesten fire år. Da var det på tide med oppussing, og den ble forvist til gjesterommet. Gjesterommet ble pusset opp våren etter, og rokken havnet på loftet. Noen år senere ble huset byttet i en liten, lettstelt leilighet, og rokken ble sendt til loppemarked.

Herr Andersen gikk ikke flere dreiekurs.

Nytt liv for Andersens rokk
De som fant rokken på Røde Kors sitt loppemarked på Jessheim, var to venninner som er over gjennomsnittet interessert i ull og garn og alt som kan lages. Og som ikke hadde noen idé om hvorvidt rokken virket da de kjøpte den.


Men vi fikk den billig, og som vanlig er det min jobb å finne ut av hvordan (og om) ting virker. Jeg har pusla med den noen dager, godt hjulpet av bøker og internett. Dette er moro synes jeg, kanskje jeg skal starte verksted for reparasjon, utredning og opplæring i bruk av obskure håndarbeidsverktøy?

Den største utfordringen: Sporet til høyre burde vært dypere.
En oppgave for min Dremel-multiverktøy-kopi, håper jeg.

Men fru Andersens rokk virker! Den har noen særheter, og trenger litt flikking, men den er god nok til at vi kan lære å spinne og finne ut om vi ønsker oss mer avansert utstyr. Og hva det i så fall skal være. Om ikke annet er den grei å tvinne garn på, tror jeg, i hvert fall tynt garn.

Tvunnet garn av to tråder ferdigkjøpt entrådsgarn

Ikke at jeg egentlig trenger flere hobbyer som jeg må sitte rett opp og ned å drive med, men dette har jeg hatt lyst til helt siden jeg lærte å karde og spinne i andre klasse på barneskolen. Ferdighetene er for lengst glemt, men ikke den fantastiske følelsen av å lage tråd av løs ull.


Foreløpig har jeg ikke prøvd meg med ordentlig løs ull, bare spunnet Evilla forgarn fra Mauds. Det er god trening, tror jeg, i å få rokken til å gå jevnt og å få like mye snurr på garnet hele veien. Dette blir morsomt!

Nyspunnet garn trenger vask så snuen setter seg.
Aner ikke om dette er for mye eller for lite snurr...
Jeg har for øvrig fortsatt tenkt å bygge en spinnekoffert til å spinne riktig tynt garn på, og vurderer å bygge en elektrisk rokk med symaskinmotor hvis spinnegalskapen tar tak. Og jeg har skjønt at den ofte gjør det med folk.

Og ellers?
Jeg tror to av garnpakkene mine er stoppet i tollen, for de burde vært her for lenge siden. Håper ikke den fra Danmark gikk over to hundre kroner, jeg gamblet litt på kursen.

Jeg har nesten bestemt meg for å bruke en del av skattepengene på et lite, billig skramledrivhus fra Plantasjen. Hvis jeg ikke får tilslag på en av auksjonene på Netthandelen på et litt større og enda billigere skramledrivhus.




Verdens trøtteste Mikro på pappas arm får stå som symbol på aktivitetsnivået i heimen i dag. Vel, pappaen jobber iherdig med vårens evigvarende retting av standpunktprøver, men jeg skal sitte i stolen og strikke. Og liste meg en tur ut på kjøkkenet og lage kjøttboller, håper jeg. Jeg har skrekkelig lyst til å sette opp en ny vev snart, men er litt usikker på om jeg klarer i dag. Men litt spinning blir det nok!

Også skal jeg ut og sprøyte brenneslen under trappa med Round Up (fy!) før den blir så høy at den kommer gjennom strekkmetallgitteret og stikker mine bare føtter på vei ut om morgenen.

Fortsatt god helg!

PS: Jeg aner selvfølgelig ikke om Andersen finnes. Men rokken ser ut som et sånt prosjekt, halvpusset og skranglete og rar som den er. Og den er datert og signert LA 1991.




2 comments:

Ulla-Bella said...

Morsom fortelling om rokkens historie. Du får nok til og trylle frem fine garn med den:) Det bildet av katten og far i huset var nyyyyydelig!

Vibekes lille grønne said...

Fiine genseren i innlegget under! Misunnelig, siden min er ødelagt. Grapevine er mye mindre vid i halsen, men du løste det jo bra. Ringvald-mønsteret var kjempefint! :)

Nok et spennende prosjekt på gang hos deg. Imponerende pågangsmot å gå i gang med Andersens rokk! Moro! :)